Om Herr&FruHerr&Fru ble dannet sommeren 2014 av ekteparet Øivind Stømer og Marianne Bråtun. Målet var å spille Fruens musikk på kulturnatt i September samme år. Herr mente at nå var tiden inne for at verden burde få høre musikken som hun hadde skrevet på i flere år, og han lirket, lurte og dyttet Fru ut i det dype, mørke og skumle havet som kalles; Musikkbransjen. Musikken er blitt et fellesprosjekt for Herr&Fru. Et langtidsprosjekt. De har tatt seg god tid til å utvikle musikken sammen. Det er ikke viktigst å produsere "hit'er" på løpende bånd. Herr&Fru ønsker å lage langlåter; låter med temaer som får vokse og utvikle seg. De har gitt ut to singler, og har som mål å få spilt inn et helt album i løpet av 2017. De ønsker å spille mange konserter men etterstreber å spille i gode konsertlokaler som kler musikken,( derfor alle kirkene,) og de har en drøm om å spille på en utescene i fjellheimen, på en gård inne i en vestlandsfjord eller ute i havgapet. Herr&Fru tar utgangspunkt i Fruens komposisjoner som er bygd opp som et klassisk verk, inspirert av natur, film og mennesker.Ensemblet utvikler musikken videre sammen og blander ferdigskrevet musikk med improviasjon. Musikerne i det utvidete formatet Herr&Fru Ensemble er Berit M.H.Stangeland på cello, Sigmund Vik på bass og HC Dalgaard på gitar og trommer. Ensemblet ønsker å samarbeide med lokale fotografer og billedkunstnere for å lage tverrfaglige kunstprosjekter mellom musikk og bilde. Målet er å profilere vestlandet med bilder av natur og byliv som står til musikken.
|
BesetningMarianne Bråtun, komposisjon og piano
Øivind Stømer, saxofoner Berit M.H.Stangeland, cello Sigmund Vik, bass HC Dalgaard, trommer og gitar Gjestemusikere:
Sigurd Ulveseth Ole Amund Gjersvik Torbjørn Netland Mikael C.Jørgensen Hassan Albadri Tore Hegdahl Johannes N.Aagaard Eirik B.Minde |
Bakgrunnen til dette sprø prosjektet er at Herr&Fru ønsker å ha en tett sammenheng mellom musikk og bilde og ønsker at coverbildet skal gjenspeile låten. For å få til dette med sangen "Vårflom" kom Fruen på at det kunne vært kult å sette et piano ut i en foss om våren når det er mye smeltevann, slik at "Vårflom" ville få et skikkelig illustrerende cover. Ideen viste seg å være bedre i teorien enn i praksis..
"Vårflom"ble spilt inn i Februar og målet var selvfølgelig å gi den ut i løpet av våren. De begynte å planlegge cover litt før jul, men da ideen om å sette et piano ut i en foss, tok form, virket det litt for sprøtt til å kunne gjennomføres..ikke minst fordi det å finne riktig foss var vanskelig. I påsken kjørte Herr&Fru forbi Gudvangen og stoppet tilfeldigvis ved Stalheimskleiva hvor Stalheimfossen ligger. Det er en smal, vakker dal med en langstrakt foss som ikke er oppbrukt på bilder. Perfekt location! Ikke for langt borte, sti på 900m fra bilveien og muligheter for å få pianoet ned til vannet. I begynnelsen av mai begynte det å haste. Man fant til slutt et uspillbart piano som ikke var for stort, og så kunne den ordentlige planleggingen starte. Fotografene i etphotography liker slike sprø prosjekter, så de var ombord. Venner og deler av bandet var med som bærehjelp. Leiebil ble booket. Kjoler og VADESTØVLER( FOR en genial oppfinnelse) ble kjøpt inn i siste liten. Og en gammel cello og saxofon, som skulle kasseres, ble lånt fra Bergen Kulturskole til å bruke i vannet. Pianoet ble spraymalet hvitt slik at det ville vise godt på bildene. Da gjenstod bare en bitteliten ting; å gjøre pianoet lett nok! Pianoet måtte fullstendig demonteres. Tangenter tas av og tas vare på slik at man kunne sette dem på igjen ute i vannet(takk for nummerering). Strenger måtte av, den ufarlige måten ble valgt ved å skru dem løse og ta dem av en og en, istedenfor å skru og skru til de røk ;) Så var der bare å få ut metallrammen på 50kg.. Eller nei, der holdt hele prosjektet på å gå i grus, for den ville ikke ut! Men etter mye saging, hamring og til slutt lirking og rå kraft gikk det. Akkurat to dager før de skulle dra... Lørdag morgen dro de av gårde og innkvarterte seg på erverdige Stalheim Hotell, hvor man har utsikt rett ned på fossen. Neste morgen var Herr&Fru oppe med fuglene, mest fordi sommerfuglene i magen flakset som gale. De var litt bekymret for været, kom det til å bli alt for kaldt? Og var det ikke egentlig ganske farlig dette her? Stå ute i en foss midt under snøsmeltingen uten sikring? En snill herremann på hotellet fikk tak i et tau, noe mer betryggende. Ble man tatt av strømmen så kunne ihvertfall noen kaste ut et tau... :) ehh... Så satte de i gang. Sminke og hår ble gjort i varebilen, ikke så veldig glamorøst å leke supermodell.. Alt av utstyr og mat ble bært/trillet inn til fossen sammen med pianoet. Pianohjul er genialt, men de måtte av til slutt og pianoet måtte løftes ned de sleipe steinene til vannkanten. Vannmengden var så stor og strømmen så sterk at det var umulig å få pianoet nærmere fossen slik de hadde planlagt. Fotografene kom akkurat i tide til det gode lyset og hadde også med seg en drone. Ekte fotomodeller har fått fornyet respekt! Det er virkelig ikke så enkelt som det ser ut å posere vakkert og uttrykksfullt eller "spille" på instrumenter når isvann renner inn over kanten på støvlene.. Heller er det ikke lett å høre beskjeder fra fotografer over larmen fra fossebrus. I tillegg fikk de publikum. En liten turistgruppe stod på plattformen over dem,og det kan godt være de ergret seg over hvor ødelagt opplevelsen av urørt norsk natur ble, når ikke folk kan holde seg unna fossene engang.. Uansett; pianoet ble etter hvert flyttet til ny location lenger nede i elva hvor det var mindre strøm,men også mindre skygge. Og nå har vi lært at alle fotografers fiende er solen; det blir rett og slett ikke bra bilder i sol. Men etter en del timer ble fotografene fornøyde, og da var det bare til å skifte klær, pakke sammen og få pianoet opp av vannet og med seg hjem igjen!(sjelden har noe fristet mindre!) Det var ikke før hun satt i bilen at Fruen begynte å kjenne at hun frøs på føttene. Før den tid gikk hun på pur adrenalin og glede over at et urealistisk prosjekt ble helt realistisk. Enda en drøm oppnådd! Hadde de gjort det igjen? .... Men en fantastisk opplevelse var det, og mye har de lært som de tar med seg videre til neste prosjekt:) |
|